(fritt gjengitt etter tillatelse av "skribent" og tidligere EIF spiller Åse Karin Paulsen fra toppåret 1993, fra Jubileumsavisen "Eidsvold Idrætsforening 100 år" i 2003.

 

 

Høsten 1938 startet kvinnegruppa i EIF. Denne inneholdt gymnastikk, slalåm, friidrettog håndball.

Med 74 medlemmer våren 1939, ble det søkt om medlemskap i Norges Håndballforbund.

Det ble spilt en annen type håndball enn dagens, spillerne var plassert utover banen - mer lik fotball, men banen var den samme. Det vil si, de spilte på grusbaner.

Under krigen lå gruppa nede, men sommeren 1945 startet de opp igjen, nå også med herrehåndball. Damelaget hevdet seg godt på romeriksnivå. Herrelaget drev godt i en treårsperiode, for aktivitetene var noe sporadisk fram til 1966.

Eidsvollhallen ble bygget i 1967, noe som bedret treningsmulighetene. På stadion ble håndballbane asfaltert i 1973. Gruppas åtte lag hadde fått en fin hjemmebane i uteserien.

Det ble spilt serie både ute og inne, og det bør nevnes at herrelaget spilte seg opp fra 5. divisjon til 3. divisjon på ett år, i 1971.

På slutten av 70-tallet førte både herrelaget og damelaget en "heistilværelse" mellom 3. og 4. divisjon noen sesonger. Medlemstallet var rundt 100.

Men på begynnelsen av 80-tallet gikk det tyngre. Det var vanskelig å få folk i lederverv og sportslig gikk det også dårligere. Dette resulterte i at begge seniorlagene raste ned i 5. divisjon og medlemstallet sank til ca. 80.

Det snudde igjen. Sesongen 1984/85 var vi oppe i 10 lag og 130 spillere. Det var igjen lettere å få folk til å ta i ett tak. Vi økte stadig, og seniorlagene krabbet oppover i 3. divisjon, men fra 1988 har vi fristet tilværelsen i 4. divisjon.

Det var mange håndballinteresserte i sørbygda, mange som hadde lyst til å spille. Men hallkapasiteten var ikke all verden... men endelig...

Ny tidsalder med Letohallen.

Vi fikk en etterlengtet storstue da Letohallen åpnet høsten 1989. Treningsmulighetene økte voldsomt og vi fikk mulighet til å ta imot enda flere håndballinteresserte. I løpet av de første par årene doblet vi antall lag i serien. EIF ble den største klubben på Øvre Romerike og den nest største i hele kretsen. Bare Fjellhammer var større.

 

Har man lag, må man ha mange dommere. Sesongen 1992/93 hadde vi 10 dommere i aktivitet.

Sammen med Letohallen kom muligheten for å være arrangører av landskamper. Både herrelandslaget og damelandslaget har gjestet hallen ved flere anledninger. Arrangementene har vært såpass vellykkede at vi fikk i oppgave å ta noen av kampene under VM for damer høsten 1993.

Klubben tok initiativ til samarbeid med klubbene på Øvre Romerike om talentutvikling (LUM). Noen spillere fikk delta på samlinger hvor ressurtspersoner gir dem tips og inspirasjon til egenutvikling. Trenere har også deltatt på disse samlingene. Dette utviklet seg videre og sesongen etter dette initiativet fra oss ble en ny modell til i regi av kretsen.

 

Sesongen 1992/93 hadde vi 310 aktive håndballspillere i EIF, i tillegg hadde vi jo mange støttemedlemmer. De aktive var fordelt på 21 lag, 15 av disse var i yngres avdeling og 6 var seniorlag. Med ett unntakk var det nå lag i alle aldersgrupper også lag på guttesiden, så rekrutteringen skulle nå være i orden.

A-lagene lå begge i 4. divisjon. De hadde ligget i toppen i flere sesonger og hadde tenkt seg opp en divisjon.

Klubben satset på å få autoriserte trenere på hvert lag. Trenere og dommere ble tilbudt kurs og utdanning. Det var stor interesse og ca 70 personer ble kurset. Hvert lag i yngres ble anbefalt å ha 2 trenere og 1<